Et kunstnerisk mestermøte - av Håkon Harket

Jeg kan like gjerne gi ordet til Morten Krogvold med en gang. Han er i flow og har nettopp avsluttet en timelang samtale med Steinar Christensen om serien med bilder som har vandret fra WILLAS contemporary og inn i lokalene til Formuesforvaltning i Henrik Ibsens gate 53. Kapasiteten er sprengt av nysgjerrige fra kunst og finans som kanskje har villet overvære den mulige mannjevningen mellom modernisten og romantikeren, men beundringen er gjensidig og bildene setter en standard som fordrer ærbødighet og refleksjon.

Veggene er hjemsøkt av Christensens spektakulære undergangssyner, og den klassiske fotografen Krogvold, som i en mannsalder har vært mørkerommets mester, har latt seg imponere av en fotokunstner som aldri har tatt et bilde selv. Som en verkstedmester med lærlinger i barokken har han unnfanget og utviklet, komponert og orkestrert bildene uten selv å føre penselen. Det er vel bare tollvesenet som av den grunn kunne finne på å bestride at det dreier seg om kunst av høy kvalitet.

«Disse bildene slår inn i deg umiddelbart, som sterke syner du ikke blir kvitt», konstaterer Krogvold.

Vi har trukket oss tilbake til biblioteket i Formuesforvaltnings lokaler, sammen med Christensen for å forsøke å forstå hva vi nettopp har sett, og lytte litt videre inn i den samtalen de to nettopp har ført med Formuesforvaltnings kunstrådgiver Geir Hauge. Verbalt kunne de ikke være mer ulike. Krogvold er spontan og verbos, snakker intuitivt mens han tenker, føler seg rastløst og veltalende frem i språket som gir ham en blomsterbukett i gevinst hver gang han river opp døren til en ny assosiasjon. Her er et konsentrat:

«Disse bildene sitter allerede i erindringen som fragmenter av minner jeg arbeider videre med. Hvert bilde er som en reise inn i et landskap i en Tarkovskij-film, perfekt framet. Lagene av syner ligger under hverandre og trekker deg ned i et historisk, mytologisk og tematisk dyp. Jeg har voldsom respekt for det Steinar har fått til her. Øyet finner hvile i en skikkelse – kan det være Nike? – før du sendes videre ned i tiden og inn i et eksistensielt rom som snakker med den store tradisjonen. Det skaper en umiddelbar gjenkjennelse av at mye står på spill. Det er slående vakkert, men noe uhyggelig truer. Det er veldig sterkt!»

Steinar Christensen tenker først, og snakker kanskje etterpå. Han er vennligheten selv, men utleverer ikke forskudd på konklusjoner med mindre han kan stå inne for dem med sine verk. Det er ikke snapshots fra et bevegelig liv som bærer hans signatur, det er ferdige verk, utstudert komponert av en grubler. Men man skal ikke være så sikker på at han grubler på det samme som betrakteren.

Du fikk spørsmål fra salen om verkene var religiøse. Du ville ikke utelukke det. Er det katedralene og glassmaleriene som spiller oss et puss?

«Jeg er ikke så sikker. Jeg har ikke forsøkt å skape religiøs kunst, jeg har forsøkt å skape komplekse rom, det er nok den viktigste dimensjonen, og den viktigste grunnen til at jeg har oppsøkt katedralene. De fungerer arkitektonisk til det jeg skal bruke dem til. Det samme gjelder drivhusene. Det er mye skulptur over disse bildene.»

Det har alltid vært mye skulptur over Steinar Christensens arbeider. Det har vært performance, installasjoner og objekter, men også rent faktisk skulpturer hvor formen har vært jobbet ut i tunge og ugjennomtrengelige materialer – granitt, marmor, stål og aluminium – som med Stella Maris som inngår i Skulpturlandskap Nordland. Samtidig har det konseptuelle innslaget alltid vært førende. Og slik fornemmer man at han også ser det selv når han ikke later til å se noe sprang i bevegelsen fra stein til pixler, fra rom til flate. Som han nøktern konstaterer det: «En stor skulptur må ha masse, den må ha tyngde.» Så kanskje er det i en annen retning man må bøye tanken hvis man skal finne sammenhengen mellom skulpturens ugjennomtrengelige tyngde og disse nye bildenes transparente letthet: i romfølelsen.

Du har beveget deg fra konseptsterke skulpturer, tredimensjonale ting som er stedegent plassert slik at landskapet som omgir dem trekkes inn i verket. Nå legger du lag på lag av digitale bilder på en flate, men du lager romlige bilder, bilder som skaper illusjonen av store panoramiske rom hvor det oppstår undergangsvisjoner. Er det rommet snarere en katedralen som er nøkkelen til å forstå sammenhengen i kunstnerskapet?  

«Det er et spørsmål jeg skal tenke mye på i tiden fremover.»

I mellomtiden gir bildene sine egne svar. Krogvold har rett når han peker på Tarkovskij, neppe fordi Christensens bilder er drevet av slike intertekstuelle referanser – det er noen av dem, men de er av underordnet betydning – men fordi det er noe cinematisk og dystopisk over hvert eneste av disse panoramaene. Selv fremhever han musikken når han får spørsmål om hvor inspirasjonen kommer fra, snarere enn litterære eller filmatiske verker. I denne sammenheng ikke så mye den tyske industrirocken – tenk Kraftwerk! – som han nevnte muntert under samtalen om tidlige inspirasjonskilder, som den såkalte tidligmusikken fra før barokken. Igjen dette sakrale som synger fra veggene!

Det er allikevel én mytologisk referanse som vi ikke kommer utenom, ganske enkelt fordi Christensen lar navnet ledsage flere av bildene: Kerberos Past, Kerberos Present, Kerberos Future, Kerberos Total. Kerberos er den trehodede hunden i gresk mytologi som vokter porten til dødsriket. Det er bilder på terskelen, dette, men ikke så mye en konfrontasjon med den enkeltes misère som med alles. Det er ikke bare vårt eksistensielle grunnvilkår, livets ubønnhørlige utgang, som står på spill, det er vår kollektive undergang. Er ikke bildene snarere en dødsmesse for sivilisasjonen?

Han bestrider det ikke, men når han får spørsmål om hva det er i tiden som fordrer slike bilder, peker han på de små og mer unnselige formatene som ikke ble kommentert i samtalen. I de bibelske motivene hos Gustav Doré fant han kommentaren til floden som stiger i vår egen tid: Oceans Will Rise. I Dorés illustrasjoner til Syndefloden, drar han kjensel på den daglige massedød som vi unnlater å ta innover oss, flommen av forferdelse vi registrerer, uten å se: bildene av båtflyktningene i Middelhavet; bildet på menneskeslekten, idet den drukner.

«Dette er bilder hvor lyset forsvinner», avslutter Christensen. Det er det unektelig, men dermed peker han samtidig på det håpet som disse bildene på et paradoksalt vis er bærere av, ikke så mye nedfelt i motivene, som i det sakrale lyset som omslutter dem – omsorgsfullt. Det er dystre motiver Steinar Christensen har gitt oss, men det er lyset og rommet han skaper som får oss til å se dem. Dét er den religiøse dimensjonen i Christensens komplekse bilder.

Tekst gjengitt med tillatelse fra Formuesforvaltning.